stiinefl

Uka starter alltid dårlig, enten glemmer jeg at jeg begynner senere på skolen eller så våkner jeg lenge før vekkeklokka, i dag var jeg så heldig at jeg aldri kan ligge rolig å sove så jeg hadde på et eller annet vis flyttet meg så jeg lå med føttene på nattbordet (det står ved siden av sengen i hode enden) og sparket ned noe som lå der.

Jeg prøver så godt jeg kan, men det er ikke lett å være seriøs når man er meg. Bare prøv selv!

Og ikke nok med at jeg våkna av et brak så må jeg jo selvfølgelig få det såret på foten da. Trenger barnesikring jeg.  Får vel bare begynne å legge svamper på alle skarpe kanter! Heh, det rima!

Thumbs down for skarpe kanter og mislykkede tegninger!

Thumbs UP for at jeg endelig har klart å fått til noe som kan ligne på mad hatter! Vil du se resultatet når jeg blir ferdig? Let me know!

Jeg og Guro har forresten gifta oss, siden Sondre sa "Fra og med i dag er det lov med fler-koneri!" Den 17. Desember. :-) Fin ring sant?

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har så mange farger på handa der, jeg er vel bare et misfoster som resten av dere der ute!

Hva gjør du den dagen da du mister din beste venn?
Den dagen som folk flest ikke tror vil komme. Til meg kom den to ganger.

Jim, Terje, meg og Andreas. Tegnet av Jim i 2007. 
Legg merke til at han var mest nøye med seg selv og meg.

Historien, for deg som orker:

Det er enda vanskelig å tenke at det er sant, jeg brukte hele sommer på å prøve å kontakte deg enda jeg innerst inne visste du var borte. Dagene fløy forbi, uten at du fortalte meg om det. Den onde kreften som spredde seg til beina dine, du ble svakere for hver dag. Jeg så det ikke, visste det ikke. Du ble med på alt jeg ville ha deg med på, du var så lykkelig hele tiden, hvordan kunne jeg ikke vite det? Jeg er alltid den siste til å vite ting.
Jeg husker godt den dagen jeg fikk en hysterisk telefon fra Andreas, ordene jeg aldri tenkte skulle komme ut av hans munn. "Jim ble lagt inn på sykehuset, jeg henter deg etter skolen i dag, han har vært med i en bilulykke!" Det var dagen jeg trodde skulle bli den værste dagen i mitt liv. Jeg kom inn på rommet ditt, du så så liten og svak ut. Jeg satte med ned ved senga di og du tok tak i hånda mi og klemte den mot brystet ditt.
"Jeg har leukemi" Sa du, jeg trodde deg ikke først så jeg kjefta på deg og sa du ikke skulle tulle om sånt. Andreas kom bort til meg og ga meg en stor klem og sa "beklager Stine, men han snakker sant" også gikk han ut av rommet.

Noen uker senere døde du, rett foran ansiktet mitt. Vi satt helt likt, jeg satt på stolen ved senga di og du holdte handa mi mot hjertet ditt i det sekundet du døde. Du så så fredelig ut, i det sykepleierne prøvde å få liv i deg igjen, men jeg visste du alerede var borte, så jeg kysset deg på kinnet og gikk ut.

Jeg savner deg bestevenn.